Velkommen til Subkulturnett. På denne bloggen finner du artikler som setter fokus på subkulturer og tabuer på nett.

Dybdeintervju: Skriver om sykdommen

På bloggen sin har hun bilder av seg selv der hun smiler. Hun har også bilder av dype arr i underarmen, seg selv i en sykeseng. Alle dager er ikke like gode for Lise Hetland, og det er dét hun skriver om på bloggen sin.

Skrevet av Carina Behrens.

Lise står bak en blogg der det blir skrevet mye rundt et sårt tema, nemlig selvskading. Hun lever med diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og har valgt å skrive om sine opp- og nedturer på internett, åpent for alle til å lese.

– Jeg begynte å blogge i slutten av 2007. Jeg hadde egentlig ingen mål og mening med hvorfor, men tenkte å prøve det ut. Jeg har alltid skrevet mye, og blogging var en fin måte å få uttrykt meg på. Det var vel først etter et år at bloggen min ble mer slik den er i dag.


Setter ord på tankene

«Jeg heter Lise Hetland, er 26 år og bor i Stavanger. I bloggen min deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser. Bloggen min handler mest om psykiatri og psykisk helse, basert på mine egne erfaringer, men ellers skriver jeg om det som måtte falle meg inn.»

Slik beskriver Lise seg selv og bloggen på nettet. Hun forteller at bloggen har hjulpet mye når det kommer til kampen mot sykdommen og de vonde tankene.

– Jeg har hatt behov for å sortere tanker og reflektere. Spesielt er jeg produktiv på bloggen etter en time i behandling. Det er så godt for meg å kunne sette ord på, sortere, og samle tankene. Det er lettere å gjøre det ved å skrive, enn å bare tenke. Det har gitt meg mye innsikt og en mulighet til å reflektere over meg selv. Jeg føler meg ti kilo lettere når jeg får satt ord på ting.

Våget ikke be om hjelp

I dag kan bloggen til Lise defineres som en sykdomsblogg – en bloggtype som er vokst i antall med årene. En sykdomsblogg er en blogg der bloggens eier skriver om sine lidelser, sykdommer og problemer på en ærlig og upyntet måte. Lise skriver blant annet om depresjonen sin, og problemene med selvskading. Hun er også opptatt av at det skal bli lettere for unge å få den hjelpen de trenger. Hun slet selv med depresjon allerede i tidlig alder, og hun tror at hverdagen i dag kunne vært veldig annerledes om hun hadde fått den hjelpen hun trengte da hun var yngre.

– Da jeg var liten dro vi mye til legen fordi jeg hadde så mye vondt i magen. I ettertid har jeg sett at det var fordi jeg ikke hadde det bra. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble ting verre og ting kom mer til uttrykk. Jeg var mye lei meg, tenkte på døden, begynte å risse meg med passeren, kasta opp mat med vilje, skiftet mye venner. Jeg begynte å skulke skolen og feste mye, og prøve å gli inn i mengden, selv om jeg følte meg annerledes og utenfor.

Da Lise var 15 år merket læreren hennes at noe var galt. Hun snakket ikke om hva som plaget henne, men skrev mange dikt som læreren fikk lese. Han ordnet et møte med en ungdomspsykiater. Der ble Lise raskt fortalt at «har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre.»

– Snakk om brutal avvisning. Dit dro jeg aldri tilbake. Jeg begynte å fortrenge at jeg hadde det vondt, jeg skulle absolutt ikke ha noe med psykaitrien å gjøre. Møtet med den psykologen på ungdompsykiatrisk var helt uakseptabelt. Det førte til at jeg ikke fikk hjelp, og heller ikke våget å be om hjelp.

Som 20-åring hadde Lise begynt på IT-høyskolen, men problemene var fortsatt der. Hun hadde nå enda alvorligere problemer enn tidligere. Etter å igjen møte vanskeligheter med å få hjelp, endte hun opp på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Endelig fikk hun hjelp, og kom inn i systemet. I løpet av de siste seks årene har Lise fått bygget opp et godt hjelpeapparat rundt seg.


Bare Lise

Selv om det er hennes blogg, og hun skriver om hva hun vil, er Lise klar over at det hun skriver om kan fornærme. Selvskading, blant annet, kan vekke mange følelser hos leseren.

– Jeg er klar over at det kan komme negativ tilbakemelding eller stygge kommentarer, men jeg har vel vært nokså heldig der, i forhold til andre som også blogger om samme tema. Mange som skriver om dette temaet kan bevege seg ut på tynn is og ender opp med å få stygge kommentarer fordi folk har blitt provosert. Det er veldig lett å trigge andre som er syke, ved å skrive om dette temaet. Og så har det lett for at bloggen blir en klagemur, noe som ikke er galt i seg selv. Men det kan slå tilbake på deg. Det er et sårt tema. Jeg har tråkket i salaten mange ganger selv. Jeg har sletta en del innlegg gjennom tidene, innlegg som har vært altfor gjennomsyret av sykdommen.

Bloggen har hjulpet Lise med å sette ord på følelser og tanker, og vært god å ha, men likevel har hun opptil flere ganger lurt på om hun skal slutte å blogge.

– Det er som oftest to grunner som fører til at jeg vurderer å slette bloggen. I perioder hvor jeg er veldig dårlig og får en enorm trang til å slette alle spor etter meg. Et behov for å ikke-eksistere. Jeg har jo endt opp med å slette meg fra facebook og andre områder. I veldig gode perioder begynner jeg å tenke over hvor mye jeg har delt, hvordan folk vil se på meg, hvordan jeg har delt alt. Jeg vil bare glemme alt som har med sykdommen å gjøre, og bare være Lise. Ikke ha noe tilknytning til bloggen eller temaet psykisk helse i det hele tatt. Men bloggen betyr mye for meg, så jeg tror nok ikke jeg kommer til å slette den med det første.

Hva er dine tanker rundt Lises blogg?


Alle bildene brukt er hentet fra Lises blogg, med hennes samtykke.

7 kommentarer:

  1. Tenker at det er en flott blogg om vansklige og tabubelagte tema. Det er uten tvil en blogg som hjelper mange i samme situasjon. Dessuten kan vi andre lære mye av den.Om hva disse menneskene går gjennom og sist men ikke minst kan vi kanskje forstå de bedre.Ja vi kan kanskje bli ett litt bedre manneske ?
    Vi har alle mye å lære av Lise.
    Hilsen Wenche

    SvarSlett
  2. Lise har en kjempeflott blogg, jeg er fast leser og syns det er kjempetøft gjort av henne å skrive som hun gjør. Lise og bloggen hennes hjelper meg på mange måter:)

    SvarSlett
  3. Lises blogg er for meg noe som er til stor hjelp. Jeg syns ikke hun gjennosmsyrer den av syke ting, som hun selv nevner. Jeg syns det oser av styrke og håp, et håp som er så viktig å ha for andre som også lider av denne sykdommen, som meg for eksempel. Hun setter et proffesjonelt fokus på noe som er sårt og tabubelagt. Hun åpner opp for dialog og åpenhet rundt temaet på en veldig fin måte.
    Det at hun tenker på hvordan andre ser på henne som menneske, hva slags tanker de gjør seg er jo på sitt vis normalt. Man er sin egen kritiker. Når jeg tenker på Lise er det hverken sykdom eller selvskading som dukker først opp i hodet mitt. Jeg tenker nok først og fremst på styrke, et veldig pent smil, stilige piercinger og humor.

    SvarSlett
  4. Så utrolig fine tilbakemeldinger! Det betyr mye for meg!! <3 Takk!

    SvarSlett
  5. Jeg elsker Lise, hun setter riktige ord på alt.
    Hun skriver om det hun føler og skriver på en måte som er super.
    Hun har vært en stor hjelp for meg, jeg vil værtfall ikke miste henne fra bloggsamfunnet. Hun er for verdifull!
    Hun er ett sterkt menneske som står for det hun er.

    SvarSlett
  6. Takk for flotte tilbakemeldinger til Lise's blogg. Jeg er hundre prosent enige med dere (:

    SvarSlett
  7. viktig at sånne blogger er til, både for ho og andre :)

    SvarSlett